Amerikanere er veldig hyggelige og imøtekommende, men når det kommer til å komme tett innpå de er det nesten umulig, men norske folk er det kanskje litt vanskeligere å få kontakt med, men når man har en venn så er de åpene og behandler deg som en av gjengen uansett om du er ny eller har vært der alltid. Amerikanere er veldig interresert i begynnelsen, men interresen går over å da er det vanskeligere å bli invitret plasser, da må man begynne å jobbe, det må til. Det er også veldig ustabilt med venner her, en dag er noen bestevenner mens neste dag gir de hverandre den kalde skulderen, altså ignorerer hverandre, og ble jeg veldig sjokkert over i begynnelsen hvordan jeg kunne snakke med en i flere timer en dag, og neste dag gikk de forbi uten å engang si hei. Og jeg som trodde baksnakking var mye av i Risør, tenk om igjen, Risørfolk kan ikke konkurrere med de her om det skulle handle om liv og død. Men samtidig så finner du noen som skiller seg ut fra mengden og er seg selv, og det er som regel de som du kanskje ikke hadde vært venn med hjemme, de litt rare, som er de gøyeste å snakke med og som er snillest. Men selvfølgelig har jeg jo venner som er ¨populære¨som er litt mer ¨norske¨i væremåten, men det er ikke mange! Dette er ikke noe jeg er alene om å synes, nesten alle utvekslingsstudentene jeg har snakket med om dette her er enige. For å si det sånn er det utrolig mange two-faced people her. Grunnen til at de ikke bryr seg så veldig kan godt være at vi bare skal være her et år, så det er ikke så farlig, men sånn er det ihvertfall!
Jeg savner dere masse hver eneste dag, og setter kjempe stor pris på hvor gode dere er!
Kisses, Maja
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar